Hei!
Jeg er en gutt på 22 år. Jeg er dritt lei alt. Jeg føler ingen liker meg og at jeg er til bry for alle. Jeg studerer første året på sykepleie, men opplever bare mer og mer at dette ikke er noe for meg. Jeg føler meg sliten og har null motivasjon for alt mulig. Eneste jeg vil er å ligge i senga. Jeg klarer allikevel å komme meg opp å møte venner eller trene. Får klart å trene 4 ganger i uka.
Jeg har null motivasjon for framtiden, og orker ikke tanken på barn (vet at jeg fortsatt er ung, men still) orker ikke tanken på fulltidsjobb. Orker ikke tanken på alt mulig jeg må gjøre når jeg blir eldre, som regninger, dugnader, alt jeg har ansvaret for, alt stresset som kommer
Jeg føler den sosiale angsten min blir verre, før brydde jeg meg ikke om å gå av t-banen eller gå forbi folk på gaten. Dette synes jeg blir bare mer og mer ukomfortabelt.
Dette er jeg redd også vil gå på bekostning av arbeidslivet som sykepleier også. Jeg føler jeg ikke klarer en dritt og er dårlig på alt. Selvtilliten og selvfølelsen er totalt lav. Dette går på bekostning på dating-livet også, fordi jeg tenker jeg er for stygg for alle uansett.
Jeg klarer ikke tenke på en positiv side ved meg selv. Føler også gamle interesser blir bare kjedeligere og kjedeligere. Føler meg stressa hele tiden og stresser for situasjoner der jeg møter mange ulike mennesker på en gang, eksempel når man skal på byen, da kan jeg stresse flere dager i forveien. Jeg tenker for mye om hva folk tenker om meg, så mye at jeg nesten bare vil unngå å være i nærheten av folk. Tenker døden er det eneste valget, men har ikke hjertet til det mtp familien. Jeg vil ikke ha det sånn, og føler dette blir verre og verre. Jeg føler meg som en vandrende taper.
Hva kan jeg gjøre?
Gutt 22
Svar fra ungrus.no 19.06.2023
Hei gutt 22!
Takk for at du skriver til oss i ungrus.no Jeg blir sterkt berørt av ditt innlegg!
De følelsene du beskriver er ikke gode å bære på. Du er ikke alene om å ha det sånn.
Du skriver at du er sliten og uten motivasjon, og på tross av det klarer du å komme deg opp å møte venner eller trene. Akkurat det at du klarer det, tenker jeg er superviktig og kjempebra at du gjør. Det viser at du innehar mange gode ressurser.
Tanker, følelser og motivasjon blir sjelden bedre av å ligge i senga. Et liv med studier, og kanskje en følelse av mye krav og forventninger, kan føles overveldende og det er ikke en uvanlig konsekvens at du kan føle deg lite motivert.
Et råd er å finne "pusterom" hvor du gjør noe som gir deg energi og glede. Om det er å møte venner eller trene - så fortsette med det! Jeg vil videre råde deg til å prate med noen om disse vonde tankene og følelsene du nå bærer på. Så mitt neste råd er å søke støtte. Vi trenger alle støtte/hjelp fra andre i løpet av livet.
Rask psykisk helsehjelp i kommunen er et tilbud jeg kan anbefale. Du kan også be fastlegen om å henvise deg til psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.
Ønsker deg alt godt videre. Og håper du snart igjen vil kjenne på glede og motivasjon.
Vennlig hilsen
Ann Christin Haugen
Spesialutdannet sosionom
ARA, Sørlandet sykehus