Hei!

Det er flott at du ønsker å hjelpe vennen din. Det er vanskelig å se på at en venn ruser seg både fordi man bekymrer seg for den det gjelder, men også fordi vennskapet kan bli satt på prøve i en vanskelig tid. Du skriver at din venn er 24 år gammel, ruser seg og at du ønsker å vite hvor du kan sende bekymringsmelding uten at han får vite det.

Det beste er selvfølgelig om du kan være ærlig med vennen din om bekymringen din og sier at du ønsker å melde ifra til hjelpeapparatet. Det viser at du bryr deg og ønsker at han skal få hjelp. Du kan også prøve å alliere deg med andre rundt han, som deler bekymringen, kanskje dere kan være sammen om å melde? Fordelen med å snakke med andre er at du slipper å sitte med det ansvaret alene.

Hvis dette er for vanskelig, vil jeg råde deg til å ta kontakt med de som jobber med rus i din kommune. (Det er ulikt organisert i kommunene; noen har en rustjeneste, hos noen ligger ansvaret i sosialtjenesten eller i NAV.)
De vil kunne gi gode råd i forhold hva du kan gjøre når du er bekymret for vennen din som ruser seg. Du kan også sende bekymringsmelding til rustjenesten (eller tilsvarende), eller til kommuneoverlegen i kommunen. 
Henvendelsen blir vurdert og kartlagt ved at rustjenesten tar kontakt med den det er meldt bekymring for. Hva som skjer videre er avhengig av kartleggingen som blir tatt. Det er uansett viktig at bekymringsmeldingen inneholder navn til den man er bekymret for, fødselsdato, adresse og gjerne også informasjon om rusbruk, hva han ruser seg på, omfanget og andre faktorer som gjør at du blir bekymret. Rustjenesten har taushetsplikt og opplysningene er unntatt offentlighet. Den som det meldes om har imidlertid krav på innsyn i alle sine papirer, og ønsker du å være anonym, må du være klar over dette. Selv om ditt navn ikke blir oppgitt, vil de opplysningene du gir, kunne identifisere deg.

Om en slik bekymringsmelding skal ha en positiv effekt, avhenger mye på innsikten og motivasjonen til den som ruser seg. Hvis han innser at han trenger hjelp, er det mye lettere å finne riktig type behandling. Dersom han ikke erkjenner at han har et problem, er det dessverre vanskelig å gi god hjelp.

Jeg håper du klarer å ta vare på deg selv midt opp i dette. Sett grenser og finn noen du kan prate med hvis dette blir for vanskelig. Jeg ønsker deg lykke til, du er en god venninne!

Ta gjerne kontakt om det skulle være noe mer!

Vennlig hilsen

Aida Krpo

Ungdomstjenesten