Gå til innhold Gå til navigasjon
ungrus.no - Kristiansand kommune

Spør oss / Rus i familien

Mamma drikker og sier fæle ting

Hei!

Jeg bor alene med mamma, og har ikke så mye kontakt med pappa fordi han var utro.
Jeg har vel lenge skjønt at mamma har et alkoholproblem, men jeg har liksom ikke tenkt så mye over det, bare ikke brydd meg og håpet at det bare var et engangstilfelle, men det er det ikke. Hun drikker seg aldri dritings, men hun blir småfull og snakker og gjør mange rare ting. Hun klarer så vidt å gå ned trappa, og når hun står i ro svaier hun fram og tilbake. Men jeg skjønner hver gang hun er full, for da krangler vi alltid. Hun kan stille meg et enkelt spørsmål som slå av lyset, så gjør jeg det og så blir hun skikkelig sint på meg, roper og skriker. Jeg tør ikke annet enn å være stille og enig med henne, for hvis jeg er uenig, blir alt bare verre.

Hun har sagt at hun skal slutte og at hun bare skal drikke når det er spesielle anledninger, men foreløpig virker det som om annen hver dag er en spesiell anledning. Hun drikker også i skjul, når hun tror jeg ikke ser, men jeg ser, sier bare ikke noe, vil liksom ikke starte en ny krangel. Hun kan liksom drikke en hel kartong/flaske rødvin alene på noen timer.

Når hun er full og snakker til meg, snakker hun nesten alltid om at faren min ikke bryr seg om meg, at jeg ikke bryr meg om henne, og at faren min har sex med den nye kjæresten sin. Hun sier bare ikke at de har sex, men også hvordan, detaljer og sånt. Jeg synes det er skikkelig ekkelt å høre på, men hun slutter ikke, og hvis jeg avbryter henne blir hun sinna og begynner å snakke fælt om meg. At jeg er en arrogant faen og at hun ikke tåler meg, og at hun vil ha meg ut av huset.
Neste dag pleier hun å si unnskyld og at det aldri skal skje igjen, men det skjer igjen, hele tiden.
Jeg er så lei av det, og jeg føler jeg ikke har noen å snakke med. På en måte vil jeg ikke fortelle noen det, for da vil liksom alle få vite at jeg har en mor som er alkoholiker, og hvem vil vel ha en slik venn?

Det verste er at hun snakker om hvor fæl jeg er og at hun hater meg, og at hun ikke tåler ansiktet mitt, hun pleier å si at jeg står i gjeld til henne fordi hun gir meg mat og tak over hodet. Hun sier også at hun har lyst å sette meg på et asylmottak alene siden hun ikke klarer meg lengre. Jeg blir skikkelig lei meg og gråter, jeg prøver å si til meg selv at hun bare sier det fordi hun er full, men det sårer meg veldig.
Selv om hun sier unnskyld hjelper det liksom ikke. Det er liksom tomme ord, for det skjer jo igjen.

Hun sier hun er glad i meg (når hun er edru) og jeg tror på det, og når hun er full sier hun det motsatte, og jeg tror på det, selv om jeg vet at hun ikke er seg selv. Hun skyver meg på en måte unna, og jeg klarer liksom ikke å være glad i henne på samme måte, jeg blir så såret hver gang hun for eksempel sier at hun aldri ønsket at jeg ble født og sånt, eller at hun ønsker seg en annen datter. Hun forventer at hver gang hun sier unnskyld skal alt bli normalt, men jeg kan bare ikke tilgi alt hun sier, for det har såret meg alt for mange ganger nå.

Jente 14

Svar fra ungrus.no 05.01.2017

Kjære jente på 14 år!

Jeg vil starte med å takke deg for at du skriver og forteller hvordan du har det med en mamma som drikker. Slik du har det skal ingen barn eller tenåringer ha det. Å være 14 år er en tøff alder i de fleste menneskers liv. Vi blir usikre og lurer ofte på om vi er bra nok og så videre. Da er det viktig og en god støtte å ha foreldre som heier på en og forteller at du er verdifull og elsket. Det å ha en mamma med et rusproblem snur ofte ting på hodet, og situasjonen blir som du forteller. I tillegg er dette med rusproblemer i familien ofte tabubelagt. Det vil si at vi ikke snakker om problemet, det blir den store familiehemmeligheten. Grunnene til det er flere, men ofte er de slik du beskriver; hva om andre ikke vil like meg eller får lov til å være sammen med meg om de visste om rusproblemet?

Alt for mange går alene i årevis uten å snakke med noen om det de opplever som vanskelig. Jeg jobber med familier til våre ruspasienter. Ofte hører jeg hvor alene familiemedlemmene har følt seg, selv om de kanskje bor sammen med både den andre forelderen og søsken. Fordi en ikke snakker med andre om hvordan en har det, går mange rundt og tror de er alene om å ha det slik og at en er annerledes enn andre. Det er ingen god følelse. Vi vet at mellom fem til ti prosent av befolkningen har et rusproblem. Rundt hver rusavhengig er det noen pårørende som går rundt og har det vanskelig og bekymrer seg. Det betyr at det er ganske mange som er berørt av en annens rusproblem. Og så går altså de fleste rundt og tror de er alene om det. 
Mange går også altfor lenge og håper og tror at problemet skal gå over av seg selv. Etter hvert som årene går, med mange brutte løfter, så begynner mange pårørende, slik du beskriver, å miste håpet om forandring. Familien er de som først forstår at dette ikke er vanlig bruk av rusmidler. Den som ruser seg innser ofte ikke problemet før mange år etter at familien har innsett alvoret i rusproblemet. Og i mellomtiden har familien det vanskelig.

Det å ha et rusproblem innebærer mange ting; For det første betyr det blant annet at en ikke lenger har kontroll når det gjelder bruk av rusmidler og at en må ha større mengde rusmidler for å få samme virkning som før. De kan bestemme seg for at nå er det slutt, aldri mer, og mener det 100%, for så å ruse seg igjen to timer senere. Det betyr også at en skyver unna mennesker som står i veien for seg og rusen, og mennesker som gir en dårlig samvittighet for rusbruken. Selv de en er mest glad i, skyver en bort for å kunne ruse seg i fred.
Skyldfølelsen og skamfølelsen den rusavhengige kjenner på når han/hun blir edru, enten ruser en vekk, eller så legger vedkommende skylda på andre for at en ruser seg. Jeg har hørt familiemedlemmer fortelle at de har fått skylda for at den rusavhengige ruser seg; hadde de vært snillere, ikke så vanskelige, mer lydige, så...
Og det snodige er at den rusavhengige selv nærmest tror på sine forklaringer som bagatelliserer rusbruken. Det kalles forsvarsmekanismer.

Mange pårørende forteller at noe av det vanskeligste er å forholde seg til personlighetsforandringen som skjer med den som har et rusproblem. Det er til tider vanskelig å være glad i den som ruser seg, mange ganger føler en det motsatte. Og så kan mange få dårlig samvittighet over å ikke føle kjærlighet. Fra å være verdens snilleste og kjærligste, så kan vedkommende gradvis bli en svært dårlig utgave av seg selv. De begynner å tråkke på egne verdier; for eksempel kan personer som før har vært til å stole på, begynne å lyve. Noen blir direkte slemme og kan drive med trakassering, for så dagen etter angre seg og love bot og bedring. Likevel skjer det samme igjen og igjen, slik som også du skriver, til ordene helt mister sin verdi.

Mange barn føler seg mindre elsket. Det skyldes blant annet det jeg skrev i forrige avsnitt. Pluss det faktum at rusmidler blir viktigere for den rusavhengige enn alt annet, også barn. Det bryter med bildet av en mamma som elsker sitt barn over alt. Det er sårt å føle på, og mange snakker om å kjenne seg mindre elskbar. En jente på din alder sa at hun ikke hadde turt å si til noen at mamma ruset seg; hva måtte andre tro om henne når ikke hun var verd å slutte å drikke for. En ung voksen mann fortalte hvor sårt det var å vite at en billig flaske brennevin var viktigere for pappaen enn han var. Mange snakker, som du, om redselen for at andre skal få vite; tenk om de ikke vil eller får lov til å være sammen med meg da?

Ut fra de ting du skriver, forstår jeg at mammaen din har et rusproblem. Jeg forstår godt at du opplever situasjonen hjemme som veldig vanskelig. Slik du har det nå skal, som sagt før, ingen barn ha det.
Du spør ikke om råd, likevel har jeg lyst å skrive litt om hva jeg tenker kan være bra for deg, og på sikt kanskje også for din mamma.

Jeg tenker det er lurt og viktig å snakke med en annen voksen om hvordan dere har det. Kanskje har du en slektning (mormor, pappa, tante eller onkel) du kan betro deg til? Du er utrolig god til å sette ord på egne opplevelser, noe som gjør det lett for andre å forstå din situasjon. Det kan også være en ide å snakke med en helsesøster eller lærer på skolen. Min erfaring er at bekymringer blir litt mindre når vi får snakket høyt med andre om det som plager oss. Det er den ene tingen jeg har lyst å si deg. 

Det andre jeg vil si er; min erfaring er at det eneste språket en rusavhengig forstår, er konsekvenser.
Du kan fortelle mamma at hennes drikking gjør ditt liv vanskelig og nærmest uutholdelig, hun må søke hjelp, ellers må du flytte ut. Det er en stor konsekvens. Slik dere har det nå kan du ikke ha det lenger. Du kan eventuelt bestille en time hos deres lege og be henne være med deg. Fortell ærlig legen hvordan ting er hjemme. Går hun alene vil hun sannsynligvis pynte på historien og bagatellisere. Jeg tror dessverre ikke mammaen din vil slutte å drikke før hun får øynene opp for det hun holder på med. Akkurat nå er hun helt blind for dette, rusen står i veien for at hun kan se sant på situasjonen. For en mamma er ofte trusselen om at de kan miste sine barn, den største konsekvensen.

Så for å klare å stå i det du skal gjennom, trenger du andre kloke voksne rundt deg. Det å stå alene er for mye for de fleste, og i alle fall for barn og tenåringer. Nå har du tatt første skritt med å fortelle historien din her, så nå håper jeg du våger å dele den med en voksen du stoler på!

Med vennlig hilsen

Eva Norbakk

Spesialsykepleier,
Avdeling for rus og avhengighet,
Sørlandet sykehus

Trenger du hjelp?

Hvis du er under 25 år og sliter med rus, psykiske eller sosiale vansker, kan kanskje Ungteamet hjelpe deg videre.

Les om Ungteamet
Her kan du skrive ditt spørsmål anonymt. Ikke skriv navn eller adresse. Spørsmålet blir videresendt til svartjenesten, og svaret vil bli lagt ut på ungrus.no i løpet av en uke.

Spør oss!

* Felt merket med dette tegnet må fylles ut