Hei!
Jeg har skrevet til dere før. Det handlet om mamma som drikker. Jeg tør virkelig ikke si det til noen. Pappa vil nekte (tror jeg). Jeg har kun yngre brødre, så de vil ikke forstå.
Tante (pappa sin side) er den nærmeste jeg har i hele familien, men hun er god venn med mamma, så tviler på at hun tror på det, og hun vil si det til mamma.
Lærer og helsesøster har vel en plikt om å si det til foreldre?
Jeg begynner å bli lei mamma fordi jeg har lagt merke til dette siden jul i 2019. Skrev til dere i mars-april tror jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg får raserianfall hver gang mamma er slik, fordi jeg blir sint på meg og henne. Jeg tror det har noe med meg å gjøre (grunnen til at hun ruser seg) fordi jeg kan være vanskelig i blant.
Men hver kveld/dag hun er slik, sliter jeg med å sove, så det går ut over meg mentalt og fysisk.
Det merke på meg dagen etter. Det skjer ca 1-2 ganger i uken. Men vennene mine legger merke til at jeg er mer nedstemt enn normalt, blir fortere sint, har vanskeligheter når vi snakker om familie, og jeg gråter lettere. De spør alltid om det er noe, men jeg tør ikke si hva det er.
I tillegg, i løpet av det siste halvåret, har jeg mistet mange mange venner fordi jeg ikke møter de så ofte på fritiden, og jeg er litt redd for å ha de her hjemme.
Sorry om dette ble mye, men trenger svar!
Jente 13
Svar fra ungrus.no 11.11.2020
Hei jente 13 år!
Jeg mener å huske det du skrev den gangen og at jeg ble berørt av din historie.
Hvis jeg ikke tar feil, så skrev du den gang at du hadde folk på skolen som du kunne snakke med. Lærer og helsesykepleier har, som du skriver, en plikt til å melde i fra ved bekymring. Men jeg kan ikke få understreket nok her hvor viktig det er at du ikke går å bærer på dette alene. Ofte går familiemedlemmer rundt med hver sine bekymringer uten å prate om det til hverandre. Noen voksne tror de skåner barna ved ikke å prate om det, men det skåner på ingen måte. Det gjør barn heller mer usikre på det de selv opplever. Jeg tror din far og tante også har bekymringer, men de tør kanskje heller ikke prate om det.
Det å leve med rus hjemme gjør at en går i beredskap og det tærer på, både mentalt og fysisk. Det er kjempeviktig at du får snakket med en voksen du stoler på om hvordan du har det hjemme. En voksen kan prate med din mor og hjelpe henne med å oppsøke den hjelpen hun trenger.
Du beskriver at du får raserianfall når mamma er slik. Sinne er en helt normal og naturlig reaksjon på noe som ikke er greit. Jeg prater med mange ungdommer som reagerer på samme måte som deg, og de føler også på mye skyld. Det er ikke din skyld på noe som helst måte at mamma ruser seg! Og det er heller ikke ditt ansvar å få henne til å slutte å ruse seg.
Det du skriver om at du ikke tør å ta med venner hjem pga rus er også noe jeg ofte hører i de ungdomsgruppene jeg har. Du fortjener å ha det trygt hjemme hvor du kan ta med venner hjem.
Så igjen - fortell det til en voksne du stoler på!
Ønsker deg alt godt og er så glad for at du skriver til oss i ungrus.no.
Med vennlig hilsen
Ann Christin Haugen
Spesialutdannet sosionom
Avdeling for rus og avhengighetsbehandling
Sørlandet sykehus