Hei!

Jeg har holdt på med en 2 år eldre gutt siden november i fjor. Jeg synes dette forholdet er veldig vanskelig og krevende, men samtidig vil jeg overhodet ikke miste det. Da vi begynte å snakke sammen i oktober før vi møttes og kom inn på litt mer dypere samtaler, fortalte han meg at han tidligere har holdt på med å selge dop, men har sluttet og at han også ruset seg tidligere. Jeg spurte om han ruset seg enda og da sa han at han kun røyket hasj 3-4 ganger i uken fordi han var enda avhengig.
Jeg vet ikke hvordan det er å være i et slikt miljø og heller ikke være avhengig av noe sånt, men prøvde så godt jeg kunne å forstå han enn å bli sur. Første gangen vi møttes, var det hjemme hos han fordi han bor alene. Jeg kunne lukte hasj med en gang. Det var tydelig at han røyket inne, men jeg sa ingenting på det. Vi møttes flere ganger i starten hvor han ikke røyket i det hele tatt og jeg tenkte at det sikkert var fordi han ikke ville gjøre det foran meg, men også fordi han sa han bare gjorde det 3-4 ganger i uken. Etter at vi hadde vært med hverandre et par ganger og han ble tryggere på meg, spurte han om det var greit at han røyket. Jeg sa ja for det gjorde meg ikke noe selv om jeg ikke akkurat likte det heller. Men fra den dagen, har han røyket hver eneste gang jeg er med han. Han tar seg ikke bare en, han tar flere hver eneste dag og da jeg skjønte det følte jeg meg litt sviktet for at han hadde sagt han så vidt røyket i uken. Jeg tenkte bare at jeg måtte godta det for jeg har valgt å være med han og har alltid tenkt at en dag vil han kanskje slutte.

Natt til 1. januar skulle jeg sove hos han, men dette avlyste han fordi han var så rusa på kokain. Han ville ikke at jeg skulle komme fordi han hadde tatt så mye og hadde tidligere slått til moren sin en gang han var rusa på kokain fordi han blir så aggressiv av det spesielt da han også hadde drukket alkohol, så han var redd han kom til å gjøre noe mot meg. Jeg prøvde å skjønne, men samtidig var det veldig dritt. Jeg var i byen der venninne min hadde fest og han bodde bare noen meter unna henne, mens jeg bor utenfor byen. Mamma og pappa var hjemme, men hadde drukket, og venninnen jeg var hos hadde jeg sagt noen dager tidligere at jeg ikke skulle sove hos henne fordi jeg skulle sove hos han, så hun hadde sagt ja til at andre kunne sove over hos henne den natten.
Jeg sto der og da uten noe sted å sove og så for meg at jeg måtte gå fra byen og hjem midt på natten som tok litt over 40 minutter å gå. Han hadde drukket mye vann og etter 1 time følte han seg bedre og lot meg komme. Da jeg sto utenfor og han åpnet døren var han helt rød i øynene og var på vei til å gråte. Jeg ville ikke ta opp noe der og da for han var enda rusa og jeg ville heller bruke den tiden med han på å bare være der for han, selv om jeg følte meg litt svikta.
Dagen etter fortalte han at han bare tok kokain der og da, så for meg virket det som at det på en måte var et engangstilfelle helt til jeg i senere tid fant ut at når han besøker vennene sine som har flyttet til Oslo for å studere, så tar alle kokain og sopp og han snakker om det som om det er lættis og en gutta ting de har. I tillegg til at de blir så emosjonelle da de tar det at de snakker om alt mulig og at det liksom hjelper. Jeg liker det overhodet ikke, men jeg sier samtidig ikke så mye enn at jeg har nevnt en gang at jeg trodde han bare røyket hasj, siden det er det han tidligere har sagt til meg, men da har han ikke svart noe på det.

I april hadde det kommet tilbake noe han gjorde tidligere. I fjor hadde han og noen til ranet en fyr og i år fant denne personen ut hvem det var som hadde ranet han. Han fyren hadde sendt masse trusler og typen min hadde blitt redd. Han rømte vekk i noen korte dager fra der han bor og var redd noen skulle komme og banke han opp eller ta han. Til slutt hadde han og de andre som ranet tatt kontakt med denne mannen om at de kunne gi han en pengesum for å ordne opp, men mannen ville ha mer enn det de sa, så per person av de som hadde vært med på å rane skulle tilbakebetale 100 000 kr i løpet av 7 dager hvis ikke kom noe til å skje. Jeg husker hvor redd han var for at noen skulle gjøre noe med han og jeg prøvde å være der for han så godt jeg kunne. Han måtte begynne å selge igjen for å tjene inn så mye penger på kort tid og jeg skjønte det veldig godt at han starta å selge igjen, men tenkte det var i en kort periode. Da pengene var betalt og de hadde gjort opp med denne mannen, fortsatte han å selge og det gjør han enda den dag i dag. Han lager veldig mye trøbbel for seg selv. Han har gjort mye dumt tidligere og skal også i retten, men har ikke fått noe dato på det enda.

Han fortalte meg at han var på vei ut av miljøet, men så drar han seg inn igjen og da jeg tar det opp, svarer han meg som om det bare er kult at han tjener så mye penger. Han sender meg ofte bilde av de 500 lappene sine som tilsammen er 30 000 han holder i hånden. Jeg syns ikke det er noe gøy i det hele tatt. Jeg går rundt og redd og bekymrer meg både fordi jeg er redd noe skal skje med han og for at han ødelegger livet sitt og seg selv med alt han tar.

Jeg spurte han en gang om han ikke tror det han holder på med går utover meg, og da fikk jeg et spydig svar tilbake om hvorfor det skulle gått utover meg når jeg ikke holder på med sånne ting selv. Vi har hatt diskusjoner av og til og alltid er det min feil i følge han.

Jeg hadde et skikkelig angstanfall for ikke så lenge siden hvor jeg kom på legevakten og fikk valium som beroligende. Da ble han sur fordi han mente at valium var for narkomane og mente at jeg hadde blitt narkoman fordi jeg trengte valium for å takle ting. Jeg fikk det lovlig av legen og skulle bare ta en pille akkurat den kvelden for å roe meg ned. Likevel sa han det fordi han ikke likte at jeg tok det, men han røyker hasj hver eneste dag for å takle sine vansker og jeg prøver bare å forstå enn å bli sur. Likevel må jeg nesten beklage meg til han for at jeg tok valium lovlig den ene kvelden fordi han ikke likte det. Og da kommer han også med hint som at vi burde ta en pause osv.

For noen dager tilbake var det en ny diskusjon for da hadde jeg vært på legevakten igjen, siden det var lørdag kveld. Jeg sliter mye med angst og har hatt veldig sterke anfall, så trengte å snakke med en lege. Han hadde ikke vært aktiv på mobilen på lenge, og derfor sa jeg ingenting før etter jeg var ferdig der at jeg hadde vært hos legen. Han spurte hvorfor og da jeg sa pga anfall, så ble han kjempesur på meg for at jeg aldri sier ifra om sånt før etterpå. Han fortsatte å ramse opp alt mulig som jeg gjør feil og ble forbanna på meg. Han sa at han føler han ikke kjenner meg fordi jeg aldri sier ting til han, men hver gang jeg sier ting som at jeg har angst, så har jeg bare fått høre at det ikke er en så stor sak og at jeg må takle det osv. Derfor har jeg ikke ville sagt så mye mer om meg og psyken min. Han fortalte meg at han ikke vet en gang hvorfor jeg egentlig går på BUP og fortsatte med spydige meldinger. Til slutt skrev jeg det bare rett ut alt av hvorfor jeg går på BUP, og da ble han stille på meldinger en stund og sluttet å skrive på den spydige måten. Men jeg føler det er litt forståelig fra min side at man ikke vil fortelle at man går på BUP pga at jeg tidligere har selvskadet meg og prøvd å ta livet da man har en som ikke er så forståelig. Jeg har ikke ville sagt slike ting til han fordi jeg vet ikke hva han ville ha svart på det. Jeg har også tidligere erfaringer da jeg har åpnet meg opp for andre at personene bare har ignorert meg etter det, så jeg har hatt vansker med å åpne meg opp og stole på folk.
Han viste faktisk forståelse og skrev faktisk at han skjønte hvorfor jeg ikke ville fortelle om akkurat det, men at han er glad jeg gjorde det. Men det her med dette forholdet vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har blitt liksom kjempeglad i han og er kjemperedd for å miste han fordi han er på en måte den eneste jeg har igjen, og den jeg har det ganske bra med når jeg er med han. Når jeg er med han blir liksom alle de tankene og angsten og alt bare borte fordi da er jeg med han og har det bra, men så er det samtidig alt det her. Og spesielt da han kommer med at: vi burde ha pause, vi passer ikke så godt sammen kanskje eller jeg har tenkt en stund på om vi i det hele tatt vil vare for jeg ser ikke at vi kommer til å gjøre det.
De kommentarene der gjør veldig vondt å høre. Jeg er nå ferdig på VGS, min bestevenninne har flyttet og sluttet å svare meg, så nå har vi egentlig mistet kontakten helt og mistet kontakt med mange andre og de jeg på en måte føler jeg har igjen har andre venner de er med hele tiden, så det er sjelden at de har tid til meg, så jeg føler meg ganske ensom.
Hver dag er liksom den samme hvor jeg ligger i sengen hele dagen og håper på at det skal komme en bedre dag. Og den eneste jeg føler jeg har igjen og den eneste som gjør meg mest glad er han. Jeg vet liksom ikke hvor jeg blir igjen uten han hvis jeg mister han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at han blir fornøyd med meg. For at jeg aldri skal gjøre noe han syns er feil. Jeg får liksom så panikk og angst.

Jeg er så redd jeg vil falle tilbake på den sterke angsten at jeg er så langt nede at det å ville ta livet vil være noe jeg vil vurdere for hvis jeg mister han nå så vet jeg faktisk ikke hva som vil skje. Jeg føler virkelig at han er grunnen til at ting enda går helt ok med min psykiske helse selv om det er problemer der og, så er han samtidig en trygghet for meg. Beklager for så lang og rotete tekst.

Jente 18