Kjære jente 15 år! 

Takk for at du skriver til oss i ungrus.no 

Det er sterkt å lese det du skriver. Det er også gjenkjennbart.  Jeg møter mange søsken på mestringskurs for pårørende. Historiene er ofte som du skriver her. Jeg møtte nylig ei søster, litt eldre enn deg. Hun var så sint, og egentlig i bunnen, mest lei seg for at broren bare tok kontakt med familien når han trengte noe. Hun var også så sint på foreldrene sine som brukte alt de hadde av penger og energi på å prøve å hjelp en som ikke ønsket å slutte å ruse seg. I perioder følte hun seg foreldreløs. 
Følelsene pårørende står i blir ofte en blanding av å være lei seg, savn, sorg og sinne, fordi det føles som at den som ruser seg ikke bryr seg om andre enn seg selv. Rusen blir på en måte hovedsaken i livet, og selv om jeg har sterk tro på at din bror er veldig glad i deg, så er ikke det lett å se og føle når rusen har tatt overhånd. 

Jeg vil råde deg til å sjekke ut hva som finnes av tilbud til pårørende i din kommune. Mange kommuner har SMIL-grupper,, ungdomsgruppen er for barn som pårørende fra 13-15 år. Dersom din kommune ikke har dette tilbudet så kan det være fint å snakke med f.eks helsesykepleier på skolen din. Hun kan enten snakke med deg selv eller sette deg i kontakt med den/de som har tilbud til søsken. 

Du er ikke alene om å ha det slik, men det kan føles ensomt da ikke alle snakker så mye om disse tingene. Jeg håper du finner en god person å snakke med om alt du står i. 

Ønsker deg alt godt! 

Vennlig hilsen

Ann Christin Haugen

Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling
Sørlandet sykehus

​​​​​​​