Hei!
Jeg har skrevet til dere før om rusproblemer i hjemmet men har enda ikke fått snakket med noen om det, men jeg har også noen andre problemer. Det virker veldig som om at familien min (spesielt mamma) ikke liker meg noe særlig. Jeg våkner ofte opp til tomt hus å får ikke tak i noen av familiemedlemmene mine, bortsett fra tante onkel og besteforeldre, men de vet ikke hvor familien min er.
Jeg har prøvd å si at jeg føler meg utestengt, men tror ikke de bryr seg særlig. Og når mamma har drukket litt, så står hun ofte utenfor døra inn til rommet mitt og kjefter på meg for ingenting, og så dum som jeg er, skriker jeg tilbake «om det er noe galt med meg kan du ikke bare si det?! Så jeg kanskje kan ordne på det?», men da sier hun ikke noe mer og bare går.
Jeg vurderer å stikke fra hjemmenifra, ikke svare om familien ringer meg, bare for å se om de bryr seg. Vedder på at de ikke gjør det, da. Men jeg føler meg veldig ukomfortabel i eget hjem og føler meg ikke noe trygg.
Jeg tør ikke snakke med noen om det pga:
1. Vet ikke hvem jeg skal si det til eller hvordan jeg skal si det.
2. Føler jeg virker så dramatisk osv, siden det finnes folk som har det verre liksom.
3. Jeg vet ikke hva som vil skje om jeg sier det til noen? Vil hele livet mitt bli snudd opp ned, eller vil ting bare fortsette, også blir det en masse rykter osvosv...
Jente 13
Svar fra ungrus.no 27.04.2020
Hei jente 13.
Først og fremst vil jeg takke deg for at du skriver til oss igjen!
Jeg vet ikke om det var jeg som svarte deg sist, men om det var det, så ville jeg har skrevet noe om hvor viktig det er at du prater med en voksen du stoler på om hvordan du har det hjemme. Du nevner tante, onkel og besteforeldre. Er det noen av de du kan snakke med? Det kan også være en fagperson, som for eksempel helsesykepleier på skolen din.
Når det er rus i en familie tar det ofte opp det meste av familiens ressurser. Det kan føles det som at ingen bryr seg, heller ikke den forelderen som ikke ruser seg, fordi det meste til slutt handler om den som ruser seg.
Du er ikke alene om å føle det slik, jeg har møtt mange pårørende som føler seg mindre viktige og utestengt. De føler at rusen og den som ruser seg er viktigere enn de. Dessverre er det ofte slik at om et familiemedlem har et rusproblem, så blir det altoppslukende ikke bare for den som ruser seg, men også de som står nærmest i familien. Ofte er de ikke klar over at det oppleves som at de ikke lenger bryr seg, da de mest sannsynlig bryr seg veldig mye, men fokuset er en annen plass. Derfor er det så viktig at du får snakket med en voksen som kan snakke med dine foreldre og finne ut av hvordan de skal håndtere dette. Dette er de voksnes ansvar og ikke ditt. Det er heller aldri din skyld!
Du beskriver opplevelser som det å våkne opp i hjemmet ditt uten at du vet hvor de andre familiemedlemmene dine er. Det er alvorlig, og slik skal ingen 13-åringer måtte ha det. Du virker på ingen måte dramatisk, men det du beskriver av erfaringer i ditt eget hjem er dramatiske ting for et hvert barn og ungdom å oppleve. Alle barn har rett på å ha det komfortabelt og føle seg trygge i sitt eget hjem! Om det skjer igjen kan du ta kontakt med alarmtelefonen på tlf 116 111.
Med vennlig hilsen
Ann Christin Haugen
Spesialutdannet sosionom
Avdeling for rus og avhengighetsbehandling
Sørlandet sykehus