Hei, 

Du skriver om et alvorlig tema som dessverre rammer mange unge i dag. Aller først vil jeg rose deg som nå er tilbake på skolen etter et sykdomsavbrudd grunnet anoreksia. Den reisen du nå har påbegynt er neppe ferdig selv om du i dag er ute fra sykehuset. Jeg håper du fremdeles får oppfølging fra ABUP som kan hjelpe deg til å få sortert de tanker og følelser du får når du møter de ulike utfordringene på skolen. Det gjør vondt å se bestevenninnen henge med andre nå når du er tilbake. Du sier at du er med noen andre som ikke du snakker med engang. Husk fremover at den beste måten å få venner på er å være blid, hyggelig og imøtekommende mot alle personer en møter. Det betyr overfor den gamle venninnen din og de hun er sammen med og de du nå er sammen med. 

Det kan også være mye usikkerhet i klassen din med tanke på hva de skal si til deg, hvordan skal de snakke med deg osv. Du skriver ikke noe om klassen har fått noe informasjon om hvorfor du har vært borte eller hva de vet om ditt skolefravær. Usikkerheten kan være med på å gjøre hverdagen vanskeligere enn den bør være. Jeg håper du har en god relasjon til kontaktlæreren din som kan hjelpe deg i det daglige med arbeidsoppgaver og være imøtekommende mot deg på en måte som er god for deg. Dette avhenger av at dere har en god og åpen relasjon.Læreren bør sette av noe tid hver uke til en prat med deg. Jeg vil også anbefale deg å ha en god konatakt med skolehelsetjenesten på skolen din. Helsesykepleier kan være med i heiagjengen rundt deg og kan være en god samtalepartner for deg. Helsesykepleier kan også være et bindeledd mellom skole og ABUP om det er behov for det. Slik du beskriver å ha det nå bruker du mye energi til å tenke på ting som gjør deg veldig usikker som bl annet hva du skal ha på deg osv. Du skriver også at du ikke ønsker å skille deg ut og derfor går du bare kledd i svart. Kan det være slik at du skiller du deg ut fordi du er den i klassen som bare kler seg i svart? 

Det beste du kan gjøre nå er i alle fall å fortsette å møte på skolen, selv om det gjør deg usikker. Snakk med både lærer og helsesykepleier og hør hva de kan hjelpe deg med fremover.
Om dette er vanskelig for deg, så kan du kanskje be foreldrene dine om hjelp til å få denne kontakten til, eller eventuelt behandler på sykehuset. 

Jeg ønsker deg veldig lykke til, og håper det vil ordne seg for deg! 

Vennlig hilsen

Aina Kjær 

Helsesykepleier