Kjære mann, 18+!

Det er to måter (ved siden av fengsel) der samfunnet kan sperre mennesker inne på en lovlig måte. Den ene er dersom de har en alvorlig psykisk lidelse, da er det psykisk helsevernloven som gjelder. Det er overlegen på den psykiatriske sengeavdelingen som avgjør om vilkåret for tvang er til stede. Det kan også gjøres vedtak om tvangsbehandling. Pasientene har anledning til å klage til kontrollkommisjonen når det gjelder selve tvangsinnleggelsen, og de kan klage til Fylkesmannen på eventuell tvangsbehandling med medikamenter. I begge tilfeller krever loven at de skal ha assistanse av en advokat. I tillegg krever loven at du skal være ikke-samtykkekompetent, altså ikke i stand til å forstå og sette deg inn i behandlingen du får. Dersom du anses som samtykkekompetent, selv om du har en alvorlig psykisk lidelse, er det ikke anledning til tvangsbehandling i psykiatrien. I tillegg gir loven detaljerte og strenge regler for hvilke rettigheter du har når du er tvangsinnlagt, det gjelder blant annet ransaking av rom, isolasjon, bruk av reimer og andre mekaniske tvangsmidler. 

Den andre måten samfunnet kan holde tilbake pasienter på, er gjennom helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 10. Disse paragrafene gjelder bare for pasienter med alvorlige rusproblemer der liv og helse står i fare, eller gravide som ikke klarer å slutte å bruke rusmidler som kan skade fosteret. Det er feil å kalle dette for tvangsbehandling, selv om både politikere og fagfolk bruker denne betegnelsen. Paragrafene åpner nemlig bare for å holde pasientene tilbake i institusjon, det er ikke anledning til å tvangsbehandle pasientene etter denne paragrafen. Formålet med tilbakehold er todelt: Dels skal det gi pasientene en anledning til å bli så "klare i toppen" at de kan vurdere om de ønsker å komme i gang med frivillig behandling for sitt rusproblem, dels skal de beskytte fosteret mot skade. 

Veien inn til tilbakehold i institusjon er helt annerledes enn dersom man bruker psykisk helsevernloven. Her er det kommunen som kan gjøre et akuttvedtak dersom livet virkelig er i fare, men det normale er at kommunen reiser sak for Fylkesnemnda for sosiale saker. Behandlingen minner om en rettsak der "tiltalte" er pasienten, og "aktor" er kommuneadvokaten. Pasienten blir representert ved en advokat og det avsies en "dom", der det enten blir avgjort at tilbakehold kan iverksettes, eller vedkommende blir "frikjent" til ikke å bli utsatt for tilbakehold. Rettighetene ivaretas derfor gjennom denne meget grundige rettsprosessen. 

Tilbakehold kan skje i inntil 3 måneder med mindre man er gravid. Kommunen kan når som helst avslutte tilbakeholdet dersom det ikke ser ut til å være til noen nytte. 

Med hilsen

Dagfinn Haarr
Kommuneoverlege