Hei jente på 14 år!

Jeg vil starte med å takke deg for spørsmålet ditt!
Jeg forstår det slik at du har mange alvorlige spørsmål du går og tenker på, og som du føler du ikke kan snakke med andre om. Det å gå alene med en så alvorlig bekymring rundt moren sin, er ingen lett sak. Derfor tenker jeg at det å ta kontakt med noen som vet noe om rusproblemer og be om råd, slik du nå nettopp nå har gjort, er veldig lurt.

Jeg jobber på avdeling for rus- og avhengighetsbehandling her på sykehuset i Kristiansand og har jobbet med mennesker med rusproblemer i over 30 år. De siste 10 årene har jeg jobbet med familier som lever nær og er glad i en som ruser seg. Hver uke snakker jeg med ungdommer eller voksne barn av rusavhengige. De forteller om å ha følt seg veldig alene om foreldrenes rusproblem opp igjennom barndommen. Oftest har de ikke snakket med andre om dette de går og bekymrer seg for i redsel for hva som da kan skje. De har følt seg annerledes enn andre og trodd at de er de eneste som har det sånn og følt at er noe galt med deres familie. De forteller også at de ofte har vært redde.

Du skriver at din mor og far ble skilt for et år siden og at noe av grunnen til skilsmissen handlet om drikkingen til din mor. Drikkingen er et "ikke-tema" i forhold til mamma; det ender alltid med krangel og ubehagelig stemning når temaet bringes på banen. Du skriver også at du ikke har så mye kontakt med din far, men at det ikke gjør deg så mye.

Vi vet at familien rundt den som har et alkoholproblem, ser og opplever det som et rusproblem kanskje 10-15 år før personen selv innser dette. I min tidligere jobb, da jeg snakket med mennesker som hadde et rusproblem og som var søkt inn i behandling hos oss, hørte jeg ofte personen sitte å si at de hadde et LITE rusproblem, det hadde ikke gått ut over noen andre enn de selv og at de mente familien i liten grad hadde sett og opplevd vanskelige ting i forbindelse med deres rusing osv.
Når de samme personene var kommet inn i behandling og hadde familieuke der deres familie stilte opp, så verden helt annerledes ut. Da kunne barn/ungdom fortelle om en barndom med mye usikkerhet og redsel. De kunne fortelle om episoder med rus som hadde vært veldig skremmende og flaue, og som den rusavhengige selv ikke husket engang. Mange har følt på ansvar for sin foreldre og nærmest blitt sine foreldres foreldre. De forteller hvordan de hjemme nærmest har gått på tærne i frykt for å si noe galt som gjør at tingene hjemme blir enda vanskeligere.
Når familien lar vær med å si ifra om hva drikkingen gjør med dem, så får den som drikker mulighet til å fortsette å leve i sin tro om at drikkingen ikke går ut over noen andre. 
Derfor sier vi til familiene som kommer til oss: vær ærlig og våg å snakk om hvordan du har det. Den som har et rusproblem slutter ikke å ruse seg før det "koster" mer enn det smaker. Med det mener vi at konsekvensene med rusingen må bli så pass store at det føles tungt for den som ruser seg. Det å være mamma og høre om hvordan du som datter føler det rundt hennes drikking, kan bli en øyeåpner for henne. Alle ønsker å være verdens beste mamma for sine barn. Det å forstå at rusingen går ut over de du er glad i, er en tøff konsekvens å ta inn over seg. 

Mange barn og ungdommer snakker om lojalitetskonflikt; de har følte de måtte velge mellom sine foreldre.  At de har følt seg illojale dersom de har snakket med den rusfrie forelderen eller andre om det som plaget dem.
Noe av det som er mest uheldig for barn og ungdommer å oppleve, er det å gå med en slik familiehemmelighet alene, uten å ha noen voksne å kunne snakke med dette om. Barn og ungdommer trenger både en mor og en far, og skulle ikke trenge å velge mellom dem. Din pappa er kanskje den som har sett mest av din mors rusproblem, og kan kanskje bli en viktig, fortrolig støtte for deg?

Du spør om slike hendelser som den du opplevde rundt showet dere var på, kan inntreffe igjen. Til det må jeg svare ja. Vi vet at et rusproblem oftest utvikler seg til det verre. At den som har et rusproblem får mindre og mindre kontroll over drikkingen etterhvert som tiden går. De bestemmer seg for og de lover familien at de aldri mer skal drikke, og de mener det 120%, og så gjør de det samme om igjen. Det er avhengighetens vesen.

Du spør om det er noe du kan gjøre. Mitt beste råd er å snakke. Snakk med din mor når hun er edru om hvordan du har det når du drikker, fortell om hvor redd du kan bli for at hendelser som den du nettopp opplevde skal skje igjen. Si hvordan det er for deg når hun drikker og at du føler deg alene. Kanskje er hun lydhør ovenfor deg, kanskje er hun det ikke.

Jeg vil også råde deg til å snakke med en annen voksen om de tingene du står i. Kan du snakke med mormor, pappa, en tante eller helsesøster fra skolen?
Det er også noe som heter Alarmtelefonen for barn og ungdom, tlf: 116 111. På denne telefonen kan du ringe anonymt når på døgnet du føler for det, og snakke om dine bekymringer og få råd fra kompetente voksne om hva som kan være lurt å gjøre.

Nå er det sommerferie, og "halve Norge" lukkes ned.
Til høsten starter det opp en gruppe for ungdom i Kristiansand som har foreldre som ruser seg eller har psykisk syke foreldre. Disse Smil-gruppene kjenner din helsesøster til. Jeg har hørt mange ungdommer fortelle at helsesøster ble en viktig samtalepartner for dem.

Jeg vet ikke om du blir noe klokere av svaret mitt. Jeg håper du klarer å ta mot til deg og snakke med noen voksne om hvordan du har det. Du må gjerne ta kontakt her igjen dersom du lurer på mer eller ønsker andre innspill.

Vennlig hilsen

Eva Norbakk

Spesialsykepleier

Avdeling for rus og avhengighetsbehandling

Sørlandet sykehus