Hei!

Jeg vil starte med å si at jeg er full av respekt for deg, som når du ser venninnen din strever og oppfører seg som hun gjør, henvender deg her for å be om råd .

Du er 17 år, og dersom venninnen din også er under 18 år, bør foreldre eller foresatte varsles om situasjonen. Det er ikke bra om du blir sittende å kjenne på ansvaret ved å ha denne kunnskapen alene. Det er ikke sikkert de ser rusen så tydelig som du gjør, og de har fortsatt et ansvar for henne. Hvis du synes dette er vanskelig, kan du snakke med helsesøster eller en lærer, hvis dere går på skole sammen, eller med en annen voksen du har tillit til. Det kan være godt å få hjelp til å varsle foreldre eller andre foresatte om situasjonen. Det kan også være en støtte å ha med seg en annen person hvis du vil ha en alvorssamtale med venninnen din.

Utvikling av et rusproblem skjer oftest gradvis; det starter med bruk, går over i misbruk, for til slutt ende opp i en avhengighet. For de fleste starter dette i tenårene, hos noen litt tidligere enn hos andre. Det vi vet, er at når en først har utviklet en avhengighet, er det ofte vanskelig å slutte med rusmidler helt på egen hånd. Noe av det som kjennetegner avhengighet er nettopp manglende kontroll når det gjelder inntak av rusmidler. En kan mene det fullt og helt at man aldri mer skal ruse seg, for så å likevel ruse seg rett etterpå.

For deg som venninne virker det kanskje uforståelig at hun ruser seg igjen, når det fører så mange ubehageligheter med seg. Du har prøvd å si ifra, uten å føle at hun tar deg på alvor. Jeg forstår også at du i det siste har opplevd det ubehagelig, både fordi hun er sur og ustabil i humør og fordi hun faktisk kan bli voldelig. Dette er ikke greit i det hele tatt.

Uten å skulle stille en diagnose på din venninne, så ser det ut til at hun kunne trenge hjelp igjen for sitt rusmisbruk. Det du kan gjøre, både av hensyn til venninnen din og til ditt eget beste, er å si til henne i fullt alvor hvordan du opplever situasjonen. Dette er lurt å gjøre en dag hun rusfri og ikke på nedtur. Du kan gjerne forberede deg ved å skrive ned stikkord. Du kan jo begynne med å fortelle hvor fint det var da hun var rusfri. Videre kan du fortelle om din bekymring for henne og rusingen. Du ser hvilke konsekvenser rusen fører med seg for henne. Like viktig er det å fortelle henne hvor ubehagelig det er for deg å oppleve henne i ruset tilstand og på nedtur. Bruk konkrete eksempler på hva du har opplevd og hvordan hun har oppført seg, og ikke minst hva dette gjør med deg. At hun risikerer å miste deg som venn fordi du må sette grenser for hva du kan finne deg i av ubehageligheter. Du kan si at du gjerne vil beholde henne som en rusfri venninne, men ikke hvis hun velger å ruse seg.

På min jobb har vi en terapeut som kaller avhengighet for "vrang idé syndromet". Med det mener han at en som har et rusproblem innbiller seg at rusingen ikke går ut over noen, og at de egentlig ikke ruser seg annerledes enn andre. Ved å være tydelig ovenfor din venninne på hvordan du opplever situasjonen, kan du kanskje få opp øynene hennes opp for hvordan verden egentlig ser ut. Et tydelig språk for din venninne i så måte, er å være tydelig på dine grenser, for hva du vil være med på videre og hva du ikke kan være med på lenger. Tøff kjærlighet kaller vi denne tydeligheten hos oss.

Min erfaring er at det som mange ganger gjør at mennesker blir villig til å søke hjelp for sitt rusproblem, er tyngden av konsekvensene av deres rusmisbruk. Rusen begynner å koste mer enn den gir. Det er likevel ikke sikkert at en alvorsprat fører fram. Da må du finne ut om det er ok for deg å fortsette vennskapet til din venninne. Det sørgelige i utviklingen av avhengighet, er ofte for de nærmeste å oppleve at en mister den rusavhengige til rusen. Rusmisbrukeren endrer over tid sin personlighet; fra å være verdens skjønneste menneske til å bli det motsatte. En personlighetendring der rusmisbrukeren blir mer og mer irritable og selvsentrerte og hvor de kan tråkke over andres grenser med ufine kommentarer og sinneutbrudd.

For å oppsummere: Snakk med noen du har tillit til om situasjonen du står i. Prøv å varsle foreldre eller foresatte. Ta en alvorsprat men venninnen din, gjerne sammen med en annen person, hvis det føles riktig for deg.
Husk at du uansett ikke har ansvar for om venninnen din fortsetter å ruse seg.

Jeg håper dette kan være til hjelp for deg til å håndtere den vanskelige situasjonen du står i! 

Med vennlig hilsen

Eva Norbakk

Spesialsykepleier
Sørlandet sykehus
Avdeling for rus og avhengighetsbehandling.