Hei!
Jeg er plaget av panikkanfall og det har gått ut over skolehverdagen min. Jeg får panikkanfall cirka 4 ganger i uken og det kan bli veldig slitsomt. Panikkanfallene startet i slutten av 9 klasse og har bare blitt verre og kraftigere siden jeg begynte på videregående.
Det var en hendelse like før vinterferien der jeg fikk et ganske kraftig panikkanfall som endte i en ganske ubehagelig situasjon for meg og mine medelever. Jeg snakket med lærerne mine og vi ble enige om at jeg skulle jobbe hjemme. Jeg ble henvist til BUP av skolen og fastlegen min og har hatt noen kartleggingstimer hos dem, men vi har ikke ennå fått begynt på selve behandlingen.
Men selv om jeg skulle bli kvitt panikkanfallene, så orker jeg ikke tanken på å måtte møte de andre i klassen igjen. Jeg vurderer å skifte skole, men jeg er helt sikker på om det er det rette valget. Derfor håpet jeg på at dere kanskje kunne gi meg noen tips eller råd.
Gutt 17
Svar fra ungrus.no 03.04.2024
Hei!
Du skriver at du har vært plaget med panikkanfall og at særlig en episode i vinter ble ekstra vond og vanskelig. Dette gjør at du ønsker å bytte skole, om jeg har forstått deg rett. Det er forståelig at du ønsker å forsvinne fra klassen din etter dette, men det er ikke sikkert det er det rette likevel.
Du har fått kontakt med BUP og det høres ut som du har tro på at de kan hjelpe med panikkanfallene, og det er bra. Jeg synes du bør snakke med dem i tillegg til foreldrene dine om dette med å bytte skole. Kanskje kan du kontakte en venn fra klassen som du liker og forklare situasjonen, før du eventuelt møter flere eller hele klassen. Ofte er angstbehandling å øve på vanskelige situasjoner for å ta kontroll over angsten i stede for at angsten skal ta kontroll over deg. I tillegg kan angsten ha et skjult budskap om noe i livet som er, eller har vært vanskelig for deg. Det kan være viktig å også bli klar over dette, gjerne sammen med terapeut på BUP.
Jeg synes det er fint at du kan dele disse tankene. Det er også fint om du tør å snakke videre med læreren din, vennene og foreldrene dine om dette. Ofte er dette følelser som de fleste kan kjenne igjen i større eller mindre grad.
Håper dette kan hjelpe noe! Ellers vil jeg råde deg til å fortsette på BUP og ta imot det de kan tilby.
Vennlig hilsen
Unn Herlofsen
Psykolog