Hei unge jente på snart 15 år!

Jeg har lyst til å starte svaret med å berømme deg for motet og ærligheten din. Du tør å innrømme for deg selv realiteten i det du står i, uten å legge ansvaret for ditt problem over på andre. Videre krever det mot å si dette til andre og be om innspill på hva du kan gjøre for å få til en endring.

Du sier, slik jeg forstår deg i dine tre korte setninger, noe om å være ung og å holde på med å ruse deg, selv om du egentlig ikke vil det. Det som gjør det vanskelig for deg å la det være, handler om å være sammen med venner som ruser seg. Da blir det vanskelig for deg å holde fast på det du egentlig har bestemt deg for.

Du beskriver de du går sammen med som venner. Venner kan jo være så mye. Alt fra mennesker en henger sammen med, til mennesker en kan snakke med om det meste.
Jeg vet ikke helt hva slags vennskap du har, men jeg lurer likevel på om du har luftet tankene med en eller to av vennene dine?
Når vi er unge mennesker, opplever vi det ofte vanskelig å ikke gjøre som alle andre. Det oppleves sårbart å skille seg ut. Ofte går vi rundt og tror at vi er så annerledes enn andre, at ingen andre har de tankene og følelsene vi har, fordi vi sammenligner innsiden vår med utsiden til våre venner. Det viser seg ofte å gi et feil bilde.

Tør du derimot å si noe om hva du tenker og føler, vil du oftest oppleve at andre kan oppleve noe av det samme som deg selv. Det å åpne opp for andre, for en eller to i din venneflokk og si noe om tankene dine, kan gi gjenkjenning og føre til at dere sammen kan gjøre hverandre sterke. Da kan du kanskje få den gode følelsen som kommer når du lever i tråd med den måten du egentlig ønsker.  

Du kan selvfølgelig også oppleve å ikke møte gjenkjenning.
All forskning viser at jo yngre du er når du begynner å ruse deg mere eller mindre regelmessig, dess mere står du i faresonen for å utvikle avhengighet. Det er flere grunner til at det er slik, uten at jeg skal begynne å ramse dette opp.
Da står du i et dilemma og må ta et valg. Det å velge vekk sine venner fordi du innser at omgangsformen dere har, går på akkord med dine verdier og det du tenker er bra for deg, er kjempetøft og trist.
Du vil oppleve en vanskelig periode, tenker jeg.
Dersom det blir dette du lander på, håper jeg du har noen du kan snakke med, få litt trøst og oppbakking fra; foreldre, søsken, helsesøster, sosiallærer, lærer eller en du kunne tenke deg å bli venninne med. Det kan gjøre vondt på kort sikt, men vil være bedre for deg i det lange løp.

Det andre alternativet jeg ser, går på å utsette problemet og håpe på at det går over av seg selv. Min erfaring tilsier at det ofte er å skyve problemet foran seg. Den dagen vi bare må ta tak, har problemet ofte vokst og vi må betale tilbake med renter, hvis du skjønner.

Velger du å være med dine nåværende venner og fortsetter med å ruse deg, håper jeg du likevel gjør som nå, og deler tankene dine med noen. Da kommer jeg tilbake til det å velge å ha tillit til og snakke med noen. Det kan, på sikt, gjøre deg klar til å gjøre ting på en ny måte. 

Jeg vet ikke helt om svaret mitt til deg treffer. Hvis det ikke gjør det, eller det er andre ting du ønsker å vite noe om, ta gjerne kontakt igjen.

Med vennlig hilsen
 

Eva Norbakk

Spesialsykepleier

Avdeling for rus og avhengighetsbehandling