Hei, nå skal jeg formidle en litt lang tekst om tankene mine.

Kan vel starte med å si at moren min er deprimert og har et alkoholproblem før dere leser.

Tårer som aldri tørker. Tiden tikker. Dagene går. Tidene forandrer seg. Så hvorfor føler jeg at alt står stille? Alt går forbi meg i lysets hastighet, men jeg, jeg sitter på samme plass som for to år siden. Klarer ikke å komme meg vekk ifra livet som har vært, tårene som har rent, eller de endeløse slagsmålene.
En krig som jeg aldri kommer til å vinne, en krig som skjærer dypere og dypere sår.
Jeg kommer meg ikke vekk ifra den onde sirkelen som jeg selv har lagd. En sirkel som får meg til å stille spørsmål til meg selv.
Er det jeg som lager problemer som ikke er der, eller graver jeg opp ting som er ment for å ligge død? Jeg går med slike spørsmål inni kroppen daglig.

Hvis medelever/venner osv spør hva som er gale, klarer jeg ikke å formidle sannheten uten å grine, derfor kommer jeg med unnskyldninger.
Det er alltid jernmangel, trøtt eller dårlig humør som er svaret.
Jeg har en slags status på skolen. Ikke som den mest populære, men en status som gjør at folk vet hvem jeg er. Det kan være alt fra at noen syns jeg er pen til at noen mener jeg er tidenes bitch.
Her kommer rykter inn i bildet. Jeg har alltid vært redd for rykter. Rykter starter som sannhet og ender som en løgn. Det er enda en ond sirkel som er med på ødeleggelse.

Jeg prøver å komme frem med en konklusjon når jeg skriver.

Hvor startet hovedproblemet?
Hvorfor er jeg som jeg er?
Hvordan kan jeg få følelse av kontroll og fred?

Stress og aggresjon gnager seg inn i meg, spiser hver bit av meg som person. Jeg sårer mennesker jeg er glad i og får de til å tro jeg har blitt gal når jeg egentlig bare søker hjelp, men det er det som er problemet. Jeg vil ikke ha hjelp. Jeg føler ikke jeg trenger det, men på samme tid er jeg fortapt i min egen tilværelse.

Jeg klarer ikke å se noen endelse. Følelsene mine er forsterket. Mørket har tatt meg. Ingen kjenner meg, ingen kjenner til mine innerste følelser. Jeg er den eneste som vet hvem jeg selv er, men jeg sliter med å få vist det.

Hvis folk skulle beskrevet meg, hadde det vært med disse konkrete ordene: Ironisk, morsom, rar, stor i kjeften, hissig og glad.
Jeg kan vel si meg enig i at det stemmer på en måte, men er helt feil på en annen.
Jeg føler jeg har en oppdelt personlighet. Det kan kanskje misforstås, men det jeg vil frem til er at jeg har så mye jeg tenker på at det virker som jeg deler det opp i to.
Først er jeg sprudlende, opptatt av popularitet på skolen og tenker på utseende ganske masse.
Så kommer jeg hjem, får en følelse av at jeg har gått i veggen. Legger meg ned på sengen og ser på serier.
Det er livet mitt.
Gjemmer tanker bak andre sine historier (altså forskjellige filmer/serier), men selvsagt får jeg mer å tenke på da? "Hvorfor gjorde han det? hva skjer nå? Å, NEI SÅ TRIST?!"
Mer tårer faller, flere dumme bekymringer.
Skjønner du? Så lite kan få hjerte mitt til å briste. En film, en sang, en historie eller en venn sitt forsøk på å åpne seg. Mange åpner seg for meg psykisk, noe som oftest går innpå meg personlig.
Det kan anses som egoisme det med at jeg kan få de fleste situasjoner til å ramme meg. Jeg takler ikke alt hatet og all grådigheten som finnes.
Jeg vipper mellom to forskjellige livsmeninger. En som innebærer seg selv og en annen som innebærer samfunnet rundt deg.

Jeg elsker livet, men på samme tid vil jeg finne min slutt. Ikke på den selvmorderiske måten, men på den måten der jeg er desperat etter lys i enden av tunnelen eller min åpenbaring under fikentreet.
Mamma, pappa og min bror anser meg som et knust glass. Noe de er nødt til å rydde opp og slite med. Jeg er glasskåret som kuttet de i fingeren pga de var for uforsiktige. Bloddråpen som drypper er uvitenhet. Rett og slett dumskap. De klarer jo faen ikke å åpne øynene og se livet fra min vinkel.
Jeg skriker i mørket med et endeløst ekko av meg selv. Et ekko som får meg til å tvile på mine egne ord. Slik føles det i hvert fall. Som jeg er den nye syndebukken.

Jeg har vært veldig masse vekke ifra skolen i det siste pga trøtthet/nedstemt humør. Har tanker om depresjon og jeg vet at det kan være arvelig, så hm ja.

Setter pris på svar.

Jente, 14