Hei!
Jeg er en jente på 19 som var i et rusmiljø før. Det begynte med hasj og gikk videre til amfetamin, kokain, lsd, mdma, 2cb, valium og andre beroligende tabletter (aldri heroin.) Jeg sluttet å ruse meg for ca. 4 mnd sider, men nå har jeg fått mange psykiske problemer!
Håper på raskt svar. Dette er veldig viktig for meg.
Jeg har fått diagnosen sosial angst, depresjon og panikkangstanfall (tror jeg de kalte det på rusteamet.) Jeg vet at dette er vanlige abstinenser ved rusing, men jeg føler det er noe mer. Halvveis i rusingen så merket jeg en stor forskjell med meg selv. Jeg ble ekstremt innesluttet, sluttet å prate med folk og satt for det meste i sofaen og stirret i bakken. Jeg var som et levende spøkelse, om du forstår. Dette gjorde jeg et halvt år etter at jeg begynte å ruse meg hele dagene. Jeg hadde også en kjæreste på den tiden som aldri responderte på noe av det jeg sa, det var som å prate med en vegg. Det er vel slik jeg også ble.
Nå merker jeg at jeg har problemer med å prate eller forklare ting. Jeg snakker ikke lenger flytende. For det meste prøver jeg å bare si en eller to setninger om gangen, så ikke noe skal komme feil ut, men egentlig så har jeg ikke mer å si heller. Hodet mitt er veldig tomt.
Når jeg tenker, tenker jeg som oftest på hvor perfekt alt var før jeg begynte å ruse meg, eller om jeg har blitt gal. Hukommelsen min er også dårlig. Det er så vanskelig å forklare, men det er som om jeg er fanget i min egen kropp, eller at noen har tatt over den og handler og prater for meg. Det høres helt sinnsykt ut! Men det er slik at jeg sier så mye jeg normalt sett ikke ville ha sagt, og noen ganger kjenner jeg ikke igjen stemmen min. Alt jeg sier blir så falskt, og jeg ler aldri rett fra hjertet noe som er veldig slitsomt. Kan det skyldes depresjonen? Jeg føler også at jeg ikke har kontakt med følelsene mine. Jeg er egentlig trist hver dag – men klarer ikke å grine. Jeg er frustrert hver dag, det er forferdelig å våkne slik hver morgen og ikke kjenne seg selv. Men disse følelsene forblir på innsiden, og nekter å komme ut...
På grunn av alt dette, prøver jeg å holde meg unna venner. Fordi jeg er redd for de skal merke at jeg har forandret meg, men også på grunn av min sosiale angst. Men hvordan skal jeg klare å bli meg selv igjen, ved å ikke være sosial? Jeg har også fått noen skjelvinger i fingrene som plager meg. Og en hals som jeg føler driver å hovner opp hver dag. Det begynte en gang jeg hadde et forferdelig første møte med 2cb og trodde jeg skulle dø. Har du hørt om noe sånt før, eller er det bare meg? Hva skal jeg gjøre? Jeg skal på MR for å scanne hjernen min på mandag, og forhåpentligvis til nevrologisk undersøkelse om en stund. Er det noe mer jeg kan gjøre for å finne ut om noe er galt med meg? Tror du at jeg kan ha skadet hjernen? Håper ikke dette ble for mye hulter til bulter for deg, men at du ser en sammenheng.
Jeg var en veldig klok, snill og glad jente før som var glad i alle, og jeg savner henne. Hvordan kan jeg få henne tilbake?
Tusen takk på forhånd!
KLEM
Svar fra ungrus.no 11.10.2012
Hei!
Aller først vil jeg si at du er modig som skriver inn, og ut fra det du skriver, virker det som du har det svært tøft for tiden.
Du skriver mot slutten at du før var ei klok, snill og glad jente som var glad i alle. Jeg tror det er mulig å komme tilbake til det. Beskrivelsen du gir av hvordan du har det, er veldig lik den jeg har hørt mange rusavhengige fortelle om, når de har vært inne til behandling. Mange av dem har fått et rikt og godt liv igjen, men det har tatt tid.
Det er vanlig at man får psykiske problemer av å ruse seg, og noe av det vanligste er sosial angst, tristhet og at man ikke får ut følelsene sine. Det er ofte vanskelig å snakke om hvordan man har det, og det du skriver om at hodet er tomt er noe av det vanligste jeg hører blant pasienter som har ruset seg mye.
Du skriver ikke hvor lenge du har ruset deg, men ut fra alderen din antar jeg at du begynte for noen få år siden. Rusmidlene du har brukt påvirker hjernen i stor grad, slik at det er viktig det du gjør med å få utredet om du har fått noen skader. For at en slik utredning skal bli riktigst mulig er det viktig at du fortsetter med å holde deg rusfri - også fra alkohol.
Jeg vil anbefale deg å prøve å være litt sammen med venner, selv om du synes det er vanskelig. Selv om du nå har problemer med å prate og forklare ting, så vil jeg si at du skriver godt, så kanskje det å skrive til noen kan være en måte å få ut noe av det du strever med. Mange har også stor nytte av å treffe andre som har vært i samme situasjon. På de fleste litt større plasser i landet finnes det selvhjelpsgrupper, for eksempel Anonyme Narkomane. Kanskje det kan være noe for deg?
Hold fast i hjelpen du har fått, snakk med dem i rusteamet om hvordan du har det. Vis dem gjerne det du har skrevet til oss, og skriv gjerne igjen.
Vennlig hilsen
Pål Solhaug
Psykiatrisk sykepleier
Sørlandets sykehus,
avdeling for rus og avhengighetsbehandling