Hei!
Jeg har en 6 år gammel sønn, som har null kontakt med far. Jeg har full omsorg alene. Da det har vært rettsak knyttet til rus fra far sin side. Sønnen min har ikke hatt kontakt med far siden han var 3 år gammel. Så ingen tilknytning der.
Møtte nå i mai en super fantastisk mann, ting utviklet seg rask. Og nå i det siste begynte min sønn å kalle han pappa. Jeg vet han har hatt en for historie med rus. Salg osv. Men han forsikret meg om at dette var lagt på hylla da han traff meg. At han gikk på urinprøver siden han var i rettsak med moren til barnet hans, for å se sin egen datter.
Tiden går og jeg kan merke at han har tatt ett eller annet. Kan ikke sette fingeren på hva, men merker det på oppførselen og blikket. Han går på smertestillende fra før av, tramagetic og neurontin. Men jeg er nesten sikker på at det var noe annet inn i bildet. Elsker den personen så mye så jeg har vel sett litt mellom fingrene. Men viktigst av alt, jeg har en sønn og ta vare på. Fant ut etter hvært at mannen gikk på urinprøver 1 gang i uken, denne vet han selv ikke når kommer. Men det gjør det uansett ikke vanskelig å ruse seg utenom.
Jeg har så lyst og gi han en sjangs, men er livredd. Han sier han gjør alt. Men nå har vi ikke kjent hverandre så lenge. Og jeg vet at det ikke er bare, bare. Nå er det sånn at her om dagen ble han stoppet av politiet. Han var påvirket av et eller annet. For han har selv innrømmet at blodprøvene ikke var rene, og han sa at det ville ødelegge for rettsaken han nå skulle i.
Hovedspørsmålet mitt er at politiet kom på døren min mens han satt i varetekt, fordi han hadde nøkkel hit. (Bor her ikke), men de hadde fått beskjed om å ransake hjemmet mitt fordi han har oppholdt seg her. De fant ikke noe her, og jeg selv er 120% i mot bruk av narkotika.
Har sagt til mannen at jeg trenger tid å tenke, er helt knust. Føler hele verden raser sammen. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler at den blodprøven ga meg svaret mitt. Men samtidig så har jeg et håp.
Men om jeg noen gang skulle få valget mellom han og min sønn, så er selvfølgelig valget enkelt. Min sønn kommer først. Men jeg har så lyst å tro han, og gi han en sjangs. Men vet ikke om jeg tør siden jeg er redd for å få barnevernet på nakken.
Nå vet jeg jo hva jeg går til, og skal se etter hvis det samme skjer igjen, og det er ingen tvil.
Jeg er rådvill. Trenger en utenforståendes råd.
Mor og kjæreste
Svar fra ungrus.no 24.08.2020
Hei Mor og kjæreste!
Takk for ditt ærlige innlegg og spørsmål!
Den ambivalensen du beskriver, er kjent. Jeg har møtt mange pårørende som lever i lignende forhold og står i lignende dilemmaer. Du ønsker å tro og stole på kjæresten din, samtidig som du ser at rusen er der og er bekymret for sønnen din.
Det er ikke uvanlig at en prøver å skåne barna ved å ikke snakke om det som skjer. Men realiteten er at barn får med seg denne atferdsendringen tidlig og ser mye mer enn det vi voksne tror. Barn trenger åpenhet.
Se helsenorge for mer informasjon.
I dette tilfellet er det, som du skriver, din sønns behov som må komme først. Han trenger et rusfritt hjem som han kan føle seg trygg i.
Jeg vil råde deg til å søke støtte for din egen del da du har stått i dette både med barnefar og nå med kjæresten din.
NKS Veiledningssenter for pårørende til mennesker med rus og psykiske lidelser er et gratis lavterskeltilbud. Som pårørende kan man oppleve store belastninger, og målsettingen med sentrene er å bidra til økt livskvalitet og mestring. Veiledningen gis gjennom gruppesamtaler og individuell samtale. De tilbyr også mestringskurs.
Vennlig hilsen
Ann Christin Haugen
Avdeling for rus og avhengighet
Sørlandet sykehus