Hallo!
Jeg er en 15 år gammel jente som sliter ganske mye akkurat nå. Jeg er ganske sikker på at jeg har en depresjon, og at jeg har hatt det en god stund nå.
Jeg blir ikke lenger glad av ting som jeg pleide å elske, og jeg må alltid anstrenge meg veldig for å ikke bryte ut i hylgråt hele tiden.
Jeg har også ganske mye angst, og jeg føler meg skyldig i min egen depresjon. Dette er fordi min mor og jeg har begynt å gå til PPT siden vi er ganske sikker på at jeg har Aspergers syndrom. Jeg har lest at det henger sammen med depresjon, men jeg tør ikke å legge enda mer på moren min sine skuldre. Hun jobber så hardt med at jeg og søsknene mine skal ha en grei barndom, og hun tar også et ekstra år på skolen siden vi ikke har så mange penger. Hun har eksamen snart, og jeg føler meg FORFERDELIG for å måtte fortelle henne mens hun har så mye å slite med selv.
Hva skal jeg gjøre?
Jeg har ikke lyst til å eksistere lenger, men jeg vil ikke at hun skal lide. Jeg elsker henne jo, men jeg er helt fortvilet!
Vær så snill å si hva jeg skal gjøre!
Jente 15
Svar fra ungrus.no 23.05.2018
Hei jente 15 år!
Du beskriver en vanskelig livssituasjon og vet ikke hva du skal gjøre. Ut i fra det du sier om livet ditt kan jeg godt forstå at du er fortvilet. Det høres også ut som du tar mye ansvar og ikke ønsker å være til bry for moren din. Jeg synes uansett ikke du skal gå med alle disse tankene alene, og jeg tror det er bra at moren din vet litt om hvordan du har det.
Kunne det være en idé å snakke om disse tingene sammen når dere er hos PPT? Fagpersonen der vil sikkert vite noe om hvor du kan få videre hjelp med angsten og depresjonen din. Hvis det er lenge til du skal dit, så kan du kanskje snakke med helsesøster på skolen, som også vet noe om hvordan du kan gå videre for å få hjelp der du bor. En lærer på skolen eller fastlegen din kan også være med å veilede deg videre dersom du ikke kan snakke med din mor på egen hånd.
Det finnes mange som kan være med å hjelpe deg, men siden du bare er 15 år er det slik at foreldre skal vite om det dersom du skal henvises videre.
Håper dette kan være med å på få deg videre med å få hjelp med den vanskelige situasjonen du er i nå. Det finnes hjelp å få med dette og det er ikke meningen at barn skal kjenne på så mye ansvar som du tydeligvis gjør.
Vennlig hilsen
Unn Herlofsen
Psykolog
Avdeling for barn og unges psykiske helse
Sørlandet sykehus