Hei jente på 15 år!

Jeg vil først takke deg for spørsmålet, som jeg tror du ikke er alene om å lure på. Spørsmålet du stiller inneholder to aspekter;

1. Rusmisbruk som en egen selvstendig sykdom

Tidligere forsto mange rusproblemer som en slags selvmedisinering av vanskelige følelser der for eksempel en traumatisk barndom lå til grunn. I dag, når vi har fått mer kunnskap om rusavhengighet, ser vi at avhengighet er en egen, selvstendig lidelse som må behandles i seg selv. At rusproblemet kan ha startet som et forsøk på selvmedisinering, er helt riktig. Det som likevel ofte skjer, er at rusen som i starten fungerer som en løsning for mange, utvikler seg til å bli et eget problem. Det betyr at vedkommende da sitter igjen med to problemer, i stedet for ett.

2. Behandling av rusavhengighet

For å starte med det første først; for å få behandling som rusavhengig må en være misbruker av rusmidler eller avhengig. For å få et tilbud i døgnbehandling, skal du ha vært gjennom en kartlegging og fått en diagnose som avhengig av rusmidler. Det betyr at vi her i Norge og den vestlige verden ser på avhengighet som en sykdom.
For å få en slik diagnose skal man svare ja på tre av syv kriterier som går på at man har utviklet manglende kontroll over rusmiddelet, at man trenger mer av rusmiddelet for å få en virkning, at man prioriterer rus framfor det meste, og fortsetter å ruse seg, selv om det etterhvert gir deg store konsekvenser.
Det snodige er at mennesker som har denne sykdommen, som du sier, ikke selv ser på rusbruken sin som et problem i seg selv. For de som er glad i en som ruser seg, kan likevel bruken av rusmidler være en virkelig stor bekymring.

Så er vi over på neste punkt; om behandlingsinstitusjonene jobber med årsakene til rus og ikke bare driver med symptombehandling. Svaret her er definitivt JA.

Offentlig godkjente behandlingsinstitusjoner som jobber med rusavhengighet, jobber alle med årsakene til rus. Rus er blitt et eget fagfelt, der en stadig forsker på hva som er god rusbehandling og hva som faktisk virker over tid. Noen ganger ser vi at denne rusbehandlingen for enkelte ikke er nok i seg selv, at det trengs å supplere med andre tiltak som sinnemestring, traumebehandling og så videre. Da gjør man det, men gjerne litt ut i behandlingsforløpet.

Det er flere grunner til at mennesker utvikler et avhengighetsproblem til rusmidler. Det kan være snakk om en genetisk sårbarhet, hva du har vært utsatt for fra fosterliv til voksenliv, det kan starte som en løsning på å håndtere vanskelige følelser, det kan ha med debutalder for rusing, miljøet du går i og hva du putter i deg og hvor ofte.

Det vanligste jeg ser i jobben min, er dette med å ha vanskelige følelser / opplevelser en ungdom går og baler med alene. Ofte skjer rusdebuten i tidlige ungdomsår.  Rusopplevelsen kan gi, som jeg skrev tidligere, en følelse av å ha funnet løsningen på og kvitte seg med alle de ubehagelige følelsene. Mange av menneskene jeg møter, husker 30 år senere sitt første møte med rusen; de omtaler dette som å ha kommet hjem / funnet løsningen på livet / endelig følte de på ro og så videre. Dette vil de aldri slutte med! Mange snakker om sitt favorittrusmiddel som sin store kjærlighet. En har altså funnet et rusmiddel som funker på vanskelige og uhåndterlige følelser, og det er et hjelpemiddel en ikke gir fra seg før det koster mer enn det smaker.

Etter hvert utvikler rusbruken seg til en avhengighet,- fordi rusmidlene har en avhengighetsskapende effekt (slik også nikotin har). Det betyr at det personen brukte som en løsning på et problem, blir et nytt problem. Rusmidlene virker ikke lenger på samme måte som i starten, tvert imot gir rusbruken abstinenssymptomer som angst og depresjon. Virkningen avtar altså og er ikke lenger løsning på følelsesmessige problemer. Man får det i stedet virkelig dårlig følelsesmessig dersom en ikke inntar rusmidler, og en mangler andre strategier enn å ruse seg for å takle vonde følelser. I tillegg er det vanskelig å slutte med rusmidlene på egen hånd. Når personen etterhvert begynner å innse at de har et rusproblem, har rusproblemet vart over år. Konsekvensene av rusingen er blitt så store, at det ofte er de som fører personen inn i behandling. Slike konsekvenser kan være at barnevernet er blitt varslet, at man mister førerkort eller jobb, at familien rundt den avhengige sier stopp eller at helsemessige plager er blitt for store.

Behandling starter som oftest opp med et avrusningsopplegg, for å være kroppslig fri for rusmidler, hvis en ikke er knyttet opp i legemiddelassistert behandling. 

Hva innebærer så en behandling?
Når en ikke lenger skal  bruke rusmidler som løsning på vanskelige følelser og en ønsker endring, må en åpne seg opp for andre mennesker. Hos oss sier vi det er tre viktige holdninger inn i behandling som fører til bedring; Åpenhet der du deler hva du tenker og føler, ærlighet og villighet til å lytte og prøve ut andres erfaring/anbefaling om hvordan de lyktes i å slutte med rus. Behandlingen gir deg etterhvert viktig erfaring på å se at en tåler egne følelser, at en er et verdifullt menneske som andre mennesker bryr seg om, se at egen innside ikke er så veldig annerledes enn andres innside (noe mange har gått rundt og innbilt seg, fordi en har sammenlignet egen innside med andres utside). 

En starter ofte første behandlingsuke med gjøre en oppgave som handler om å få tak i /se alvoret og maktesløsheten som angår ens eget rusproblem. Siden er en med i gruppe og lytter til andre medpasienter når de legger fram sin livs- og rushistorie. Uka deretter starter med å legge fram sin egen historie for sine medpasienter og terapeuter. Denne har vedkommende brukt en uke eller to på å skrive, med hjelp og støtte fra gruppa. Det er mye som kan heles i prosessen som skjer når du skriver/deler din historie med andre. Likeledes er det mye følelser vedkommende kjenner på både når en jobber med å skrive sin historie og ved å dele denne med gruppa.  Ofte kjenner mennesker på mye sinne og sorg over hva de selv har opplevd / vært utsatt for i barn- og ungdom. Det skjer mye underveis når det kommer til å stå i følelsene sine, tåle de, bli anerkjent på følelsene og føle på støtten fra andre. Senere i behandlingsforløpet ser en mer hvordan eget rusmisbruk har påvirket de en selv er glad i og hvordan en selv har levd på tvers av egne verdier. 

Behandlingen handler altså også om å bearbeide egen livshistorie sammen med andre mennesker. De arbeider med å se på hva de kan gjøre noe med og hva de ikke kan endre og eventuelt må jobbe med å gi slipp på. Det handler om å se realistisk på seg selv og sitt rusproblem, et rusproblem de ofte tidligere har bagatellisert. Det innebærer å forstå hva et rusproblem innebærer, både for de selv og for de menneskene som er glad i dem. Som du ser, snakker vi lite om rusmidler i behandlingen, men om livet, om følelser, om å ta ansvar for eget liv og om å åpne opp for andre mennesker. 
Vi snakker om livet som har vært, livet som er og veien videre. Det er mye fokus på dagen i dag; hva kjenner de på av gode og vonde følelser, hva er utfordringer de står i og hvilke styrker / muligheter rår de over. 

Vet ikke om du finner svaret mitt klargjørende. Vi ser mange av våre pasienter klarer å leve et rusfritt og godt liv etter endt behandling.

Er det mer du lurer på, er det bare å ta kontakt!

Vennlig hilsen

Eva Norbakk

Spesialsykepleier,

Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling

Sørlandet sykehus